1  En enkel sjel

Anno 2005

 

Jeg er en enkel sjel. Når jeg nå skriver ned minner og tanker, er det mest for å fylle tiden. Men jeg må innrømme at det også er fordi jeg er blitt glad i dette mennesket, og at jeg liker å se tilbake på alt vi har opplevd sammen – med glede og vemod.

Ingen mennesker kan flykte fra sin alder, og snart må jeg stenge kontrollrommet her og skru av alle funksjoner. Overføringen fra hørselen er allerede ustabil og ikke lenger til å stole på. Hjertet er skrøpelig og kan ikke repareres. Skjermene som er koblet til Synssenteret flimrer. Jeg har klaget flere ganger på signalene, men det ser ikke ut til at noen lenger er til stede i Teknisk avdeling. 

Her har jeg altså hatt ansvaret i over åtti år. Om tre uker er jeg ferdig. Oppdrag fullført. Jeg vil slå av hjertet og la åndedrettet stilne. Det er den beste og mest gjennomprøvde rutinen.

Jeg lar blikket gli over betjeningspanelet. Under rekken med skjermer ligger funksjonene ordnet i felt – knapper, spaker, brytere og ratt, utformet for intuitiv betjening. 

Stolen jeg sitter i kan svinges rundt. Den har hjul, slik at jeg kan skyve fra med bena og nå fram til ulike deler av panelet uten å reise meg. 

Gulvet er rent, lyset dempet. Til høyre leder en dør ut til korridoren hvor de ulike følelsene jeg har tilsyn med har sine kontorer og møterom. Ved enden av korridoren går en bred trapp ned til Mellomgulvet.

Men snart vil alt i dette rommet være borte og uten betydning. Det vil banke på døren. Vanligvis tre tunge slag, signalet for at hovedbryteren til hjertet kan slås av.

Tiden vil være inne for å finne et nytt menneske. Ikke noe problem. De fødes i et forrykende tempo – en halv million hver dag, så det er nok å velge mellom. Jeg skal ikke røpe noen hemmeligheter om sjelevandring, men jeg kan antyde såpass: Mange mener befolkningsveksten på Jorden skaper krise i sjeleindustrien. Vi blir rett og slett for få. Altfor mange mennesker, altfor få sjeler.

Problemet har vært tatt opp med gudene. Det snakkes om en universell gudekonferanse for å diskutere sjeleproblemet på Jorden. Men de blir ikke enige. Verken tid, sted eller talerekkefølge er avklart. Gudene skal vite at det tar seg dårlig ut.

Samtidig er det mange som hevder at nye sjeler fødes sammen med individene – og at dette ikke har noe som helst med gudene å gjøre. 

Slik går debatten. 

Vi sjeler må uansett gjøre jobben vår så godt vi kan. Holde orden på våre menneskers mange inntrykk, minner og følelser.

Noe av det vanskeligste i oppdraget med dette mennesket har vært å holde orden på Skyldfølelsen. Å stå ansikt til ansikt med de groveste grusomheter, uten å kunne gjøre noe fra eller til, det setter spor. 

Men vi har også opplevd gode ting. Vi har fått møte Kjærligheten, og vi har levd tett på det vakreste som menneskene har skapt – musikken.

​

​

​

62  Johannisnacht

Juni 1947

 

​

Etter frokost ble de sittende ved kjøkkenbordet og prate. Birgit lot for en gangs skyld oppvasken stå. De satt med vinduet åpent og drakk kaffe. De syntes begge den smakte akkurat slik god kaffe skulle smake.

Juni er måneden da Waldkirchen og omlandet i denne delen av Bayern viser seg fra sin vakreste side. Det er som om landskapet endelig får levd ut drømmene det har båret på hele vinteren. 

Dypgrønne enger bølger mellom åsene. Løvtrærne står med utsprungne blader. I hagene blomstrer peoner og stokkroser – og epletrærne er allerede fulle av kart. 

Luften mettes av alle disse duftene og blander seg med lukter fra det solvarme jordsmonnet, det nyslåtte gresset og de blekrosa timianblomstene i grøftekantene.

Over dem summer biene og over dem igjen, i halsbrekkende svinger og stup – tårnsvalene.

– Men du slapp vel unna det verste, du som var musiker? Birgit ville høre hvordan tjenesten hans hadde vært disse årene. Johann ble sittende ettertenksom et øyeblikk.

– Vel, vi var jo satt opp med våpen som vi måtte drasse med oss, men vi brukte dem heldigvis bare på skytebanen.

– En sånn skytebane kan være farlig nok.

– Ja, men du kan ikke sammenlikne det med å være i kamp.

– Si ikke det, det har hendt at folk har blitt blitt skadet, ja sågar blitt drept. Vådeskudd, vet du.

– Ja, men det har ingenting med krig å gjøre. Krig er noe helt annet.

– Ja, ja, det forstår jeg jo. Men jeg er så glad for at du har kommet uskadd hjem. 

Hun strøk ham over kinnet.

Uskadd – fór det gjennom Johann. Er jeg uskadd?