Fra kapittel 1
En enkel sjel
Anno 2005
Jeg er en enkel sjel. Når jeg nå deler mine minner og tanker, er det mest for å fylle tiden. Snart skal jeg stenge kontrollrommet her. Overføringen fra hørselen er ustabil og ikke lenger til å stole på. Skjermene som er koblet til Synssenteret flimrer. Jeg har klaget flere ganger på signalene, men det ser ikke ut til at noen lenger er til stede i Teknisk avdeling.
Her har jeg hatt ansvaret i over åtti år. Om tre uker er jeg trolig ferdig, da vil oppdraget være fullført. Jeg vil slå av hjertet og la åndedrettet stilne. Det er den beste og mest gjennomprøvde rutinen, så vidt jeg vet.
Jeg lar blikket gli over betjeningspanelet. Under rekken med skjermer ligger funksjonene ordnet i felt – knapper, spaker, brytere og ratt, utformet for intuitiv betjening.
Stolen jeg sitter i er høyrygget, med armlener i passe høyde. Den kan svinges rundt sin egen akse og har hjul, slik at jeg kan skyve fra med bena og nå fram til ulike deler av panelet uten å reise meg.
Gulvet er rent, lyset dempet. Til høyre leder en dør ut til korridoren hvor de ulike følelsene jeg har tilsyn med har sine kontorer og møterom. Ved enden av korridoren går en bred trapp ned til Mellomgulvet.
Når alt snart blir slått av, er tiden inne for meg til å finne et nytt menneske. De fødes i et forrykende tempo, en halv million hver dag, så det er nok å velge mellom. Nå skal ikke jeg røpe noen hemmeligheter rundt dette med sjelevandring, men jeg kan antyde såpass: Mange mener befolkningsveksten på Jorden skaper krise i sjeleindustrien. Vi blir rett og slett for få. Altfor mange mennesker, altfor få sjeler.
Problemet har vært tatt opp med gudene. Det snakkes om en universell gudekonferanse for å diskutere sjeleproblemet på Jorden. Men de blir ikke enige. Verken tid, sted eller talerekkefølge er avklart. Gudene skal vite at det tar seg dårlig ut
Samtidig er det mange som hevder at nye sjeler fødes sammen med individene – og at dette ikke har noe som helst med gudene å gjøre.
Slik går debatten.
Vi sjeler må uansett gjøre jobben vår så godt vi kan. Holde orden på våre menneskers mange inntrykk, minner og følelser.
Noe av det vanskeligste i oppdraget med dette mennesket har vært å holde orden på Skyldfølelsen. Å stå ansikt til ansikt med de groveste grusomheter, uten å kunne gjøre noe fra eller til, det setter spor.
Men vi har også opplevd gode ting. Vi har fått møte Kjærligheten, og vi har levd tett på det vakreste som menneskene har skapt – musikken.
Fra kapittel 41
For konge og fedreland
Februar 1919
Vannet i porselensfatet er ikke lenger klart. Det er mørkt, med kluter som er blitt farget av blod. Et svakt skrik. Et barn er født.
– Han lever.
Jordmoren snudde det lille, klissete vesenet i hendene sine.
– Han klarer seg.
Ana Petrović visste ikke om hun kunne tro det. Riene satt fortsatt som en jernklo i henne – men nå var det gjort. Hun hadde gitt liv til sitt første barn.
Utenfor fløt elven grå i februarlyset. Isflak snurret sakte i strømmen, knaste mot bredden. Inne var kjøkkenet fylt av damp fra den store kjelen på vedkomfyren. På soverommet luktet det jern og svette. Jordmoren klippet navlestrengen over fatet, tørket gutten forsiktig med et håndkle og rakte ham til Ana.
– Det er en gutt, som du ser, sa hun og smilte.
– Milan, hvisket moren.
Han var så lett, som en fugleunge. Den gamle kvinnen ved døren sukket tilfreds.
– Bogdan ville vært stolt.
Ana strøk fingeren over kinnet til den lille gutten. Mannen hennes hadde reist for flere måneder siden. Ingen brev. Bogdan kjempet for Serbias framtid, for kongen. Hun lå her, utmattet. Men med barnet deres i armene. Fremtiden.
Den gamle kvinnen reiste seg og bøyde seg mot mor og barn.
– Han har farens munn.
– Kan du virkelig se det?
– Og dine øyne, konstaterte hun fornøyd.
Utenfor rusket vinden i de nakne grenene på eiketreet nede ved elvebredden...