Beisfjord fangeleir 1942–1945
Beisfjord sommeren 2025. På stedet der fangeleiren lå er det informasjonstavler, minnetavler og bauta til minne om skjebnen til de jugoslaviske fangene som kom hit i 1942. Bautaen ble reist i 1949. Begge foto © Bonzai.
Beisfjord er en fjordarm i Ofoten, ca. tretten kilometer sørøst for Narvik. Under okkupasjonen ble området tatt i bruk som konsentrasjons- og tvangsarbeidsleir. I perioden 1942–1945 var det først jugoslaviske, senere sovjetiske krigsfanger i leiren.
De jugoslaviske fangene kom fra ulike områder: Regionene Banija, Kordun og Slavonija (i dagens Kroatia), Vojvodina (Nord-Serbia), Šumadija (Sentral-Serbia), samt Lika, Hercegovina, Vest-Serbia og Montenegro. Også områder som Dragačevo og Vlasina i det sørlige Serbia var representert.
Driften av fangeleiren var i første fase underlagt SS, med støtte fra Ordnungspolizei og frivillige norske vakter som arbeidet for god betaling. Forholdene var svært dårlige. Fangene manglet tilstrekkelig mat, klær og medisinsk hjelp, og ble utsatt for hard disiplin og grov fysisk mishandling.
Sommeren 1942 ble stadig flere av fangene syke som følge av matmangel, utmattelse og elendige bo- og sanitærforhold. Det ble framsatt påstander om tyfusepidemi, men det ble ikke stilt medisinske diagnoser som bekreftet dette.
Rikskommissær Terboven besøkte leiren den 15. juli. Etter dette besøket ble leirområdet delt i to med ruller av piggtråd. De syke ble adskilt fra de øvrige fangene og samlet i to brakker. Deretter ble det beordret igangsetting av arbeid med å grave grøfter. Om kvelden den 17. juli, da arbeidet var ferdig, ble de friske fangene, i alt 588 mann ført bort og satt i karantene i en leir ved Jernvann på Bjørnefjell.
287 (287/288) syke fanger ble igjen i brakkene i Beisfjord.
Natt til 18. juli begynte henrettelsene. De syke fangene ble ført fram i grupper på 20 mann til grøftene og skutt med maskingevær. Noen av fangene som antakelig hørte skytingen klarte å barrikadere seg i den ene brakken. De nektet å komme ut. Da tente SS-soldatene på brakka. Den brant ned, og de syke fangene omkom i flammene.
Denne hendelsen er senere blitt kjent som Beisfjord-massakren.
346 av de 588 som ble sendt til Jernvann før massakren returnerte til Beisfjord 25. august. Dermed hadde 242 mann omkommet - eller blitt henrettet under tvangsarbeid på Bjørnefjell.
I løpet av oktober ble fangene som fortsatt levde sendt videre til Korgen leir for å bygge vei der. Lidelsene for de omlag 150 overlevende fortsatte, og omlag 50 mann døde her.
De gjenværende jugoslaviske fangene ble overført fra SS til Wehrmacht i mars 1943 og fikk da status som krigsfanger. Behandlingen ble bedre, og fra våren 1944 fikk de lov å motta pakker fra Røde Kors og lese brev hjemmefra.
Utfra tall i tilgjengelige kilder er det grunn til å anta at omlag 100 av de 900 jugoslaviske fangene som kom til Beisfjord i juni 1942 overlevde krigen.
Etter krigen ble Beisfjord et symbol på det brutale regimet som okkupasjonen brakte med seg. Det er reist minnesmerker over både jugoslaviske og sovjetiske fanger, og hendelsene i Beisfjord er fortsatt del av formidlingen av krigshistorien i Narvik-området.
Beisfjord-massakren inngår som en sentral hendelse i romanen «Hoffmanns fiolin». I romanen er denne delen av handlingen lagt til 1943, ikke 1942 som i den historiske virkeligheten, – og flere personer, forløp og detaljer er fiksjonelle bearbeidelser.
Endringene er gjort av fortellermessige grunner og skal ikke leses som historisk dokumentasjon. Spørsmålene romanen reiser om ansvar, skyld og forsoning, springer imidlertid ut av disse historiske hendelsene.
KILDER til artikkelen over
Stiftelsen Narviksenteret: Fagartikkel om Beisfjord fangeleir 1942–1945.
Harnang, Harald; Ryste, Marte Ericsson; Soleim, Marianne Neerland: Beisfjord fangeleir i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. desember 2025 fra https://snl.no/Beisfjord_fangeleir
Arkiv i Nordland / regionalt historisk materiale om leiren og ettertid.
Knut F. Thoresen: Til Norge for å dø. Kristiansen forlag, 2013. Inneholder førstehåndsberetningen til den jugoslaviske fangen Nikola Rokić.
Ledelse og ansvar
Beisfjordmassakren
Oversikten nedenfor viser navn på personer som i kilder omtales som leirledelse, vaktoffiserer eller arbeidsledere ved Beisfjord fangeleir i 1942.
Kildene oppgir også sivile yrker og rettslige utfall etter krigen.
Otto Seifert
SS-Obersturmführer
Sivilt yrke: butikkeier.
Oppgis som tidlig leiroffiser i Beisfjord/Bjørnfjell.
Dømt til døden i Beograd (1947).
Johan Anninger
SS-Untersturmführer
Sivilt yrke: offentlig tjenestemann.
Oppgis som vaktoffiser.
Dømt til døden i Beograd (1946).
Maks Gemeinhard
SS-Oberscharführer
Sivilt yrke: forvalter.
Oppgis som arbeidsleder.
Dømt til døden i Beograd (1946).
Fritz Lehmann
SS-Untersturmführer
Sivilt yrke: maskinist.
Oppgis som arbeidsleder.
Dømt til døden i Beograd (1946).
Wilibard Kranz
SS-Untersturmführer
Sivilt yrke: offentlig tjenestemann.
Oppgis som leder for arbeidsgrupper.
Dømt til døden i Beograd (1946).
Friedrich Kapus
SS-Untersturmführer
Sivilt yrke: offentlig tjenestemann.
Oppgis som dømt til døden i Beograd (1946).
Richard Hager
SS-Untersturmführer
Sivilt yrke: handelsmann.
Oppgis som vaktsjef.
Dømt til døden i Beograd (1946).
Friedrich Dwelk
SS-Untersturmführer
Sivilt yrke: snekker.
Oppgis som ansvarlig for fanger/forpleining.
Kurt Bretschneider
SS-Untersturmführer
Sivilt yrke: låsesmed.
Oppgis som skiftleder.
Dømt til døden i Beograd (1946).
Vili Sarfeert
SS-Oberscharführer
Sivilt yrke: veiarbeidsleder.
Oppgis som ansvarlig for lager og håndverkere.
Dømt til døden i Beograd (1946).
KILDER til oversikten
ZlociniNadSrbima.com («Forbrytelser begått mot serbere») – privat nettsted;
Opplysninger herfra må brukes med forbehold, og som støtte sammenholdt med andre kilder.
Lars Westerlund (red.): Sotavangit ja internoidut. Kansallisarkisto / Finnish National Archives.
Artikkel om jugoslaviske krigsfanger i Norge og navnelister over SS-personell tilknyttet leirer i Trøndelag og Nord-Norge.