Sønnen Götz
Wilhelm Nichterlein giftet seg 3. oktober 1911 med Klara Helene Müller. Nye kilder gir også et sjeldent innblikk i familielivet. Et brev Wilhelm skrev i 1936 viser at ekteparet hadde minst tre barn. Den eldste var sønnen Götz, født i Roßleben i 1916. En annen sønn het Burkhardt.
Götz hadde fra skolealder betydelige lærevansker. Han gikk blant annet på Waldschule i Stadtroda og bodde senere ved Trüperschen Erziehungsheime i Jena, et miljø for barn og unge med utviklingsvansker. Som ung arbeidet han i landbruket. Ifølge kildematerialet ble han oppfattet som arbeidsom, sosial og nært knyttet til familien.
I februar 1936 søkte helsemyndighetene i Naumburg om at Götz skulle steriliseres etter den nasjonalsosialistiske Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses. Begrunnelsen var at hans utviklingshemming ble ansett som medfødt og arvelig. Wilhelm Nichterlein, motsatte seg inngrepet.
I et brev til arvehelsedomstolen 31. mars 1936 beskrev han Götz som et friskt og livlig barn, godt likt av menneskene rundt ham. Han skrev også at hans andre og tredje barn ikke ville ha blitt født dersom han i Götz' barneår hadde sett tegn til alvorlig utviklingshemming eller annen unormalitet. Formuleringen dokumenterer samtidig at Götz var den førstefødte, og at Wilhelm og Klara Nichterlein hadde minst tre barn.
Wilhelm skrev uttrykkelig at han ikke kunne samtykke til at sønnen ble sterilisert. Han mente Götz' utviklingshemming var av begrenset grad, at han fungerte godt i det miljøet han levde i, og at et slikt inngrep derfor ikke var nødvendig. Likevel besluttet arvehelsedomstolen i Naumburg i april 1936 at Götz skulle steriliseres.
Familien var allerede berørt av den samme arvehygieniske politikken. Saksdokumentene viser at Götz' bror Burkhardt i januar samme år hadde fått et tilsvarende steriliseringsvedtak ved arvehelsedomstolen i Jena. Denne opplysningen ble senere brukt av helsemyndighetene som argument for at også Götz' tilstand måtte være arvelig. Kilden dokumenterer selve vedtaket mot Burkhardt, men ikke om inngrepet faktisk ble gjennomført.
Wilhelm ga ikke opp saken. På hans vegne klaget advokat Erich Dietze 12. mai 1936 på avgjørelsen og kritiserte blant annet den medisinske undersøkelsen som lå til grunn for vedtaket. Den psykiatriske nerveklinikken i Jena fikk deretter i oppdrag å foreta en ny vurdering av Götz.
Under undersøkelsen fortalte Wilhelm om to alvorlige fall Götz hadde vært utsatt for som barn. Ved det første, da han var omkring fire år gammel, falt han ned i et fjøs og slo hodet mot et hardt gulv. Han var ifølge farens forklaring bevisstløs i 10–15 minutter og kastet opp. Kort tid senere falt han på nytt og slo hodet. Wilhelm hadde tidligere ikke tillagt hendelsene betydning.
Legene i Jena konkluderte i november 1936, og på nytt i januar 1937, med at Götz' utviklingshemming ikke kunne regnes som medfødt. Dermed falt selve forutsetningen for steriliseringsvedtaket bort. Den 26. juli 1937 opphevet arvehelseoverdomstolen i Naumburg vedtaket mot Götz Nichterlein.
Saken gir et uvanlig nært innblikk i Wilhelm Nichterlein som far. Den viser at han motsatte seg et alvorlig inngrep mot sønnen, argumenterte skriftlig mot myndighetenes vurdering og sørget for at saken ble prøvd på nytt. Samtidig bør saken ikke tolkes som dokumentasjon på en generell politisk motstand mot det nasjonalsosialistiske regimet. Det kildene viser, er mer avgrenset og konkret: da den nazistiske arvehygieniske politikken rammet sønnen Götz, forsøkte Wilhelm Nichterlein aktivt å forhindre at steriliseringsvedtaket ble gjennomført. Lenke til kilde.
– Det kunne gå med deg som med brutter’n.
– Du har en bror?
– Hadde, i alle fall.
– Hva skjedde?
– Han var noen år yngre enn meg. Men det var noe som ikke stemte, helt fra han var nyfødt.
– Hva har det med meg å gjøre?
– Du får meg til å tenke.
Carl så på ham.
– Når det er noe galt med hodet. Eller hjernen. Da ligger du dårlig an.
Han tok en pause.
– Broren min var alltid snill og grei, men han klarte aldri å lære seg å lese og skrive skikkelig. Kunne skrive navnet sitt, så vidt, det var vel alt.
– Hva heter han?
– Jürgen.
Carl hvilte blikket et øyeblikk et sted over Johanns skulder, som om han så for seg broren.
– Han slapp å begynne på vanlig skole, heldigvis. Muttern forsøkte å være lærer for ham hjemme, men ga vel egentlig opp å lære ham lesing og skriving. Han hjalp til med enkle ting, jobbet i hagen, dyrket grønnsaker, matet hønene og slikt. Snill som et lam.
Carl tok en ny pause.
– I fjor fikk vi beskjed om at han skulle på et hjem.
– Fra hvem da?
– Det som kalles Riksarbeidsfellesskapet for sanatorier og sykehjem. Ingen spørsmål. De kom med en svart varebil og bare hentet ham. Mutter’n protesterte vilt, men det var ingen bønn.
Tok de ham bare?
– Det er ikke alle som vet det, men nazistene hater alt og alle som ikke er helt i orden. Har du ikke merket det?
– Muttern og fatter forlangte å få besøke ham, men fikk bare avslag.
– Hvorfor det?
Carl satte stemmen i en myndig, tørr tone, som om han leste fra et dokument:
– Av sikkerhetsmessige årsaker er besøk for øyeblikket ikke tillatt.
– Det var alt som sto i brevet de fikk. Fattern tok det med til presten. Han ble veldig engasjert. La det frem for biskopen og greier.
– Etter purringer og et anbefalingsbrev fra presten kom det et nytt svar etter tre måneder:
Besøk ville kunne forstyrre driften av institusjonen og hindre personalet i å gi korrekt behandling av pasientene.
Da forsto vi at det kanskje var noe i ryktene – at nazistene drev og kverket folk som ikke var helt etter boka. Krøplinger, tullinger, gærninger, kall dem hva du vil. Samme med sinnssyke og sodomitter.
– Blir de drept?
Carl så på ham.
– Vi har i alle fall aldri hørt noe mer fra Jürgen. Og får ingen flere svar.
– Det høres helt jævlig ut.
– Fikk brev fra mutter’n. Hun skriver at presten hadde dårlige nyheter, men ikke noe mer. Tør vel ikke, hun vet jo at posten blir sensurert.
– Hva tror du det betyr?
– Tipper hun har fått beskjed om at Jürgen ikke lever lenger.
Tekstutdrag fra romanen Hoffmanns fiolin (illustrasjonsbilde).
Roman og virkelighet
Da Hoffmanns fiolin ble skrevet, var historien om børsemakeren Carl Bürgs utviklingshemmede bror Jürgen fiktiv. Jürgen blir hentet hjemmefra og sendt til en institusjon. Familien får etter hvert grunn til å tro at han er blitt drept som en del av nazistenes politikk overfor mennesker med funksjonsnedsettelser.
Som det framgår her har senere undersøkelser rundt Wilhelm Nichterlein avdekket en uventet parallell. Hans egen sønn Götz ble i 1936 dømt til tvangssterilisering fordi myndighetene mente han hadde en medfødt utviklingshemming. Wilhelm motsatte seg vedtaket og fikk det til slutt opphevet. Historiene er forskjellige. Men begge springer ut av den samme forestillingen om at staten kunne avgjøre hvilke mennesker som skulle få føre slekten videre – og etter hvert hvilke liv som ble betraktet som verd å leve.